Urimelig etableringsgebyr på lån

En mor og hennes datter var i en vanskelig økonomisk situasjon. Moren hadde forbruksgjeld med høy rente og et boliglån, mens datteren hadde betydelig inkassogjeld og lønnstrekk.

Rådgiver i banken anbefalte at de slo sammen gjelden i et felles lån på ca. 2,1 millioner kroner med sikkerhet i mors bolig, noe som ville gi lavere samlede rentekostnader. Planen var at datterens inntekt skulle betjene lånet, og at boligen skulle selges innen få år for å innfri gjelden. Ved låneopptaket ble de belastet et honorar (etableringsgebyr) på 80 000 kr. Mor klaget i saken inn til Finansklagenemnda da hun mente at hun burde vært frarådet fra å ta opp et felles lån og at lånet derfor måtte reverseres. I tillegg mente hun at gebyret var urimelig høyt.

Datteren var ikke part i klagesaken for Finansklagenemnda og Nemnda kunne ikke behandle datterens forhold uten at hun var part i saken eller hadde gitt moren en fullmakt. Ettersom mors og datters økonomi var så tett sammenvevd i låneavtalen, kom Nemnda frem til at den ikke kunne behandle kravet om å reversere lånet. Denne delen av klagen ble dermed avvist fra behandling. Når det gjaldt spørsmålet om etableringsgebyr, så delte nemnda seg i et flertall og et mindretall.

Nemndas flertall kom til at gebyret på 80 000 kr (ca. 3,9 % av lånebeløpet) var urimelig etter avtaleloven §§ 36 og 37, sett i lys av EU-direktivet om urimelige avtalevilkår i forbrukerforhold.

Foretaket hadde ikke på forhånd gitt noen nærmere skriftlig informasjon om hva gebyret skulle dekke, og hadde ikke klart å godtgjøre i ettertid at honoraret var av en størrelsesorden som samsvarte med faktiske oppgaver og tjenester som hadde blitt utført og eventuelt skulle dekkes. Det fremstod også som uklart om deler av beløpet skulle gå til en låneformidler. Et høyt gebyr som ikke samsvarer med faktiske tjenester fungerer i praksis som en stor forskuddsbetaling av renter, noe som gjør det vanskelig for forbrukeren å overskue de reelle kostnadene for lånet. Etter en samlet vurdering kom nemnda derfor til at avtalevilkåret om honorar var urimelig etter avtaleloven §§ 36 og 37. Når et avtalevilkår er urimelig etter avtaleloven §37, er rettsvirkningen at avtalevilkåret, og dermed honoraret i dette tilfellet, faller bort i sin helhet.

Mindretallet mente at hele saken burde avvises av effektivitetshensyn og at gebyret uansett var individueltforhandlet og derfor falt utenfor virkeområdet til EU-direktivet om urimelige avtalevilkår i forbrukerforhold. De pekte på at pris og gebyrer i Norge tradisjonelt styres av avtalefrihet og konkurranse, ikke av rettslig priskontroll.

Les hele avgjørelsen: FinKN 2026-394